For å roe oss ned
etter det voldsomme klimakset de to foregående kapitlene utgjør, velger
forfatteren her å samle trådene i en pen og pyntelig liten knute. Ingen spørsmål
er så store at en usannsynlig og dårlig konstruert liten løgn ikke kan dekke
over sannheten. Bellas mor, som nå er tilbake i byen, kjøper den klassiske
jeg-falt-i-trappa-løgnen som nå fortelles for første (men neppe siste) gang.
Familien Cullen er på plass fordi de dro sørover for å overtale Bella om å
komme tilbake til Forks, noe hun nå akter å gjøre.
Bella driter i hvor
vondt det var å nesten bli vampyr. Hun tåler gjerne litt smerte for å tilbringe
evigheten sammen med den første og beste nittiåringen hun er kommet over. Vi
som lesere vet at dette er en dårlig idé, og holder selvfølgelig med den edle
Edward som ikke vil påføre noen den smerten.
James ble revet i
fillebiter og brent sammen med hele bygningen han angrep Bella i. De
danseglade barna i forstaden må nok gå uten ballettstudio i tiden framover.
Vår standhaftige
heltinne ber om unnskyldning for alt mellom himmel og jord og kapittelet renner
ut i søtladen underkastelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar