Erlend leser Twilight - Epilog

”Pokker! Jeg har jo helt glemt å nevne ordet ”twilight” (i en dypsindig kontekst, iallfall) i denne boka! La meg slenge på en søkt epilog hvor den gjentas et par-tre ganger. Da blir det jo plutselig helt legitimt å ha det som tittel.”
 Stepheny Meyer, 2005

”De siste sidene var bare skikkelig ”She’s All That”, og Jacob Black er bare sååå kjekk! Team Jacob! Wooo!”     Twilight Mom (45), 2009

"Endelig over!"
 Erlend (27), 2013 

Erlend leser Twilight - Tjuefjerde kapittel

For å roe oss ned etter det voldsomme klimakset de to foregående kapitlene utgjør, velger forfatteren her å samle trådene i en pen og pyntelig liten knute. Ingen spørsmål er så store at en usannsynlig og dårlig konstruert liten løgn ikke kan dekke over sannheten. Bellas mor, som nå er tilbake i byen, kjøper den klassiske jeg-falt-i-trappa-løgnen som nå fortelles for første (men neppe siste) gang. Familien Cullen er på plass fordi de dro sørover for å overtale Bella om å komme tilbake til Forks, noe hun nå akter å gjøre.

Bella driter i hvor vondt det var å nesten bli vampyr. Hun tåler gjerne litt smerte for å tilbringe evigheten sammen med den første og beste nittiåringen hun er kommet over. Vi som lesere vet at dette er en dårlig idé, og holder selvfølgelig med den edle Edward som ikke vil påføre noen den smerten.

James ble revet i fillebiter og brent sammen med hele bygningen han angrep Bella i. De danseglade barna i forstaden må nok gå uten ballettstudio i tiden framover.

Vår standhaftige heltinne ber om unnskyldning for alt mellom himmel og jord og kapittelet renner ut i søtladen underkastelse.

Erlend leser Twilight - Tjuetredje kapittel

Gjennom en svømmende tåke som får gale, sjåvinistiske vampyrer til å se og høres ut som engler, får Bella så vidt med seg lydene av et slagsmål. En skulle nesten tro at kapittelet er skrevet for å spare på spesialeffektene i en B-film.

Det eneste som egentlig formidles er at James ikke lengre er en trussel, siden Edward & co selvfølgelig har dukket opp og reddet dagen, og at Bella har klart å få seg selv bitt av en vampyr. Bittet er selvfølgelig ikke noe problem nå (Edward benytter anledningen til å slurpe i seg litt blod suger ut vampyrgiften før den sprer seg), men den gjør at Bella vet om den enorme smerten som følger et vampyrbitt. Dette kan det spilles på i det uendelige ved senere anledninger, og jeg tviler ikke på at det blir gjort videre i serien.

Det lukter forresten bensin, så noen er nok allerede revet i fillebiter og venter på en fyrstikk.

Erlend leser Twilight - Tjueandre kapittel

Advarsel: Klisjérelaterte triggere.

Mens Bella stirrer på klokka og planlegger idiotien hun skal utføre går Alice nesten i bakken. Hun har tydeligvis fått en oppdatering over skjebnetelefonen sin, men prøver å late som om ingenting har skjedd. Bare for å være klar: Bella skal gjøre noe dumt. Alice vet at Bella skal gjøre noe dumt, men har nok en plan som gjør at det ordner seg til slutt. Bella burde vite at Alice vet. Hun er (til tross for alle sine svake sider) ei intelligent jente, men her skulle en tro hun hadde mangelfullt utviklede sjelsevner.

Planen er som nevnte tidligere å stikke fra vampyrene når de er på flyplassen og venter på Edward, noe som skal vise seg å være uproblematisk. Ved hjelp av en av Arizonas mange korrupte flybussjåfører er hun framme ved barndomshjemmet på under en halvtime. Denne halvtimen brukes til sukkersøt dagdrømming av typen bare nyforelskede tenåringsjenter er i stand til å bedrive uten å skjemmes ihjel.

Det skal vise seg at James kun har brukt klipp fra hjemmevideoer for å gi inntrykk av at han holder Bellas mor fanget. Hun er fortsatt trygt på ferie i Florida. Nå har han Bella, og hadde han ikke vært alle Bond-skurker i én og samme person, ville historien om Bella endt her. Jegeren føler forøvrig behovet for å legge ut om hvor smart han er og om hvordan bare ett offer har sluppet unna ham tidligere. For å gjøre det hele komplett avsløres det at dette offeret var Alice (dun-dun-daaaah!). Hele historien og James' lekne rundjuling av Bella filmes slik at Edward ikke skal kunne la være å ville hevne seg. Det svartner for Bella og kapittelet er over.

Jeg har ikke så mye å legge til her. Idiotien snakker for seg selv. Det hele er forutsigbart, kjedelig og fullt av litt for kreativ språk- og tegnbruk. Jeg blir, for å være helt ærlig, ganske deppa av å tenke på at noen har tjent seg søkkrik på dette søppelet.

Erlend leser Twilight - Tjueførste kapittel

Alice får ett nytt syn, og det skal ikke mye til før våre venner forstår at James, jegeren, kommer til å besøke Bellas barndomshjem. Bella reagerer med å tilbringe tre og en halv time i fosterstilling. Når så telefonen ringer og Bellas mor er på den andre siden av røret, er det merkelig nok ingen som fatter mistanke. Bella får snakke med moren i fred.

Moren er selvfølgelig ikke alene, og for første gang i denne boka treffer vi på en karakter som vet hva han driver med. James har ingen problemer med å overtale Bella til å stikke fra vaktene sine – da vil nemlig ingen andre komme til skade – og møte ham hjemme hos moren. Før hun går hen og gjør noe dumt som setter alle hun bryr seg om i fare, skriver hun et teit kjærlighets-/selvmordsbrev. Kapittelet og brevet forsegles begge med en klisjé:

"And then I carefully sealed away my heart."

Fuck this shit.

Det er bidrar ikke engang til "plottet" at Bella oppfører seg som en dust. De neste tre kapitlene kommer ikke til å bli mer spennende av at Bella er i ferd med å sette seg selv i fare. Det gir bare Edward en grunn til å være kjip mot henne senere, fordi hun nok en gang har "gjort ham bekymret".

Erlend leser Twilight - Tjuende kapittel

Nytt kapittel, nytt litterært virkemiddel. Denne gangen har Meyer åpnet forfatterguiden sin på siden  om anakronier og forelsket seg i analepsen. Bella våkner i et hotellrom i Phoenix. Hun er svært forvirret og det hjelper ikke at det står en digital klokke med 24-timersformat på nattbordet (enhver amerikaners bane). Sakte men sikkert kommer minnene tilbake, og Bella gjenopplever et dramatisk døgn på motorveien med sine følgesvenner, Alice og Jasper. Sistnevnte skal ha holdt mer enn det dobbelte av fartsgrensen hele veien, men de er allikevel ikke Mexico.

Det skal ikke være nødvendig å bryte loven hvis en har 24 timer på denne løypa.

På hotellet drøyer de tre tiden med å fortelle om hvordan man blir til en vampyr: En må bli bitt, og så må vampyren klare å holde seg i skinnet og avstå fra å drikke offeret tørt mens vedkommende lider seg i hjel i løpet av et par dager. Den hyggelige samtalen avbrytes av at Alice, som er et vandrende ”plot device”, får et syn. Noe har skjedd, og jegeren er i, eller på vei til, Phoenix. Dette bekreftes også av Edward per telefon.

Bella legger igjen en beskjed på morens svarer (moren kan nå være i livsfare), hvor hun ber om å bli ringt opp igjen så fort som mulig. Deretter er det igjen venteleken som gjelder.

I forrige kapittel ble det forresten klart at for å drepe vampyrer, må man rive dem i fillebiter, for så å brenne opp disse fillebitene til det bare er aske igjen. Først da kan man være sikker på at de aldri kommer tilbake. Kjekt å vite.

Det er lov å drøme.

Erlend leser Twilight - Nittende kapittel

Jeg vet ikke om jeg misforsto planen i forrige kapittel eller om Bella improviserer, men hun bedriver iallfall skuespill på høyt nivå når hun stormer inn i huset til faren. Snørr og tårer spruter til alle kanter mens hun proklamerer sitt hat til Forks og sier at hun ikke vil gro fast i et slikt høl av en by, og at hun derfor har gjort det slutt med Edward så hun kan stikke hjem til moren. Hun vil reise allerede i kveld. Denne forestillingen er visstnok overraskende lik morens brudd med den stakkars sheriffen, som følgelig blir sønderknust av det hele. Bella har visst blitt påvirket av sin nye omgangskrets. Jeg finner det ganske fornøyelig at hun her later som om hun gjør noe hun burde ha gjort på ordentlig etter Port Angeles-affæren: At hun rømmer fra både kjipe Forks og ustabile sosiopat-Edward.

Ferden går i hui og hast videre, med vampyreskorte i både bil og til fots. Den superslemme vampyren James er nå også på sporet. Edward har tittet på tankene hans og funnet ut at James lever for utfordringer, og at en hel flokk blodsugere som passer på et så utsøkt eksemplar av menneskearten som Bella virkelig er en verdig utfordring.  Tilbake i Cullen-familiens hus blir dette bekreftet av den av de fremmede som ikke vil være med å slåss.

Det blir bestemt at Edward og Carlisle skal jakte ned de to gjenværende truslene, to av de andre vampyrene skal late som at de stikker av med Bella en vei mens Bella egentlig løper en annen vei. The old bait-and-switch. Hvorvidt dette kommer til å funke dobbeltsjekkes selvfølgelig av Alice, som er klarsynt (eller noe i den duren).

Det later til å være en ny trend i de siste kapitlene. De er nå blitt ganske korte og det er endelig noe som skjer. Skulle bare mangle etter sytten kapitler med eksposisjon. 

Erlend leser Twilight - Attende kapittel

Vampyrene som kommer ut av skogholtet er skitne og kledd i stygge, slitte klær. Vi som kjenner vår Disney vet at dette selvfølgelig signaliserer deres onde intensjoner og manglende moral. Det skal bare et vindpust til før de lukter at Bella ikke er en vederstyggelighet, som resten av forsamlingen, men et potensielt måltid.

Inntrengerne oppfører seg relativt sivilisert, men det klikker helt for Edward. Han mener å se at iallfall to av de ukjente er av typen som driver med menneskejakt for underholdningens skyld. Det er åpenbart at de har satt seg som mål å holde kalas på Bellas kroppsvæsker.

I forvirringen som følger viser nok en gang Edward seg fra en mindre sjarmerende side, mens Bella for en gangs skyld faktisk klarer å holde hodet kaldt og legge en slagplan sammen med de andre allrighte vampyrene. Etter mye om og men blir det bestemt at Edward skal lure de fæle blodsugerne et stykke unna, mens Bella skal holde seg hjemme i en uke (for å unngå at faren fatter mistanke), for så å stikke til Phoenix (men ikke hjem til moren) og ligge lavt der en periode.

Bildet under oppsummerer mine følelser for det jeg nettopp leste.