Erlend leser Twilight - Sekstende kapittel

De siste innleggene mine har vært ganske ensformige, så jeg tenkte at det var på tide med litt forandring og bestemte meg for å maltraktere en gammel og edel kunstform:

Er i Cullens hus
Hyggelig men ganske sært
Alle er rovdyr

Carlisle er gammel
Nesten fem hundre år nå
Selvforaktdrevet

Diett uten folk
Lærer for blodsugerne
Medisinstudent

Edward er en dritt
Gjør Bella klam i hakket
Les Twilight og lid

Erlend leser Twilight - Femtende kapittel

Bella våkner opp lykkelig over at Edward fortsatt er tilstede. Følgende illustrerer bleikingens generelle holdningsproblem ganske godt:

"I was sure it was a dream."

"You're not that creative," he scoffed.

En rekke andre ufine kommentarer og en besvimelse senere er det på tide å møte familien, som nok sitter med den samme følelsen et hvert tamt rovdyr ville hatt om de var i samme rom som en familie indiske pygmévillsvin. De gjør så godt de kan for ikke å rive Belle fra hverandre og suge ut beinmargen hennes, og det går fint denne gangen. Den generelt kleine stemninga avbrytes ved at Edward, som er best i alt bortsett fra folkeskikk, spiller et egenkomponert stykke på Cullen-familiens vakre flygel. 

Det skal også vise seg at Dr. Cullens historie er hakket mer interessant en resten av det jeg har lest i boka til  nå. Han var en heksebrennende prestesønn som på midten av 1600-tallet jaktet på vampyrer, varulver og annet pakk. Da han selv ble bitt av en kloakkdvelende blodsuger, gjemte han seg under en haug råtne poteter og våknet noen dager senere med "the gift that keeps on giving", som de sier i utlandet. Mye tyder på at det blir mer Carlisle Cullen i neste kapittel.

Mye tyder også på at Bella en vakker dag kommer til å dukke opp på skolen med et blåmerke som dekker halve ansiktet hennes etter å ha "falt i trappen" og at det "var hennes skyld".