Erlend leser Twilight - Syttende kapittel

Kall det litterær masochisme, populærkulturell coprophagia eller god, gammeldags stahet. Jeg har uansett funnet frem Twilight igjen, og i dette kapittelet skal vi utsettes for et par interessante valg fra forfatterens side.

Da vi sist forlot de hormonelle skinnsekkene det hele dreier seg om, brygget det opp til storm. Lyn og torden er, som alle vet, værforholdene vampyrer foretrekker når de skal spille baseball (jeg har ikke ord). Først må bare Bella en tur hjemom for å lage mat til sin far. Han er ikke hjemme, men de to lupine urinnvånerne Billy og Jacob Black venter på trammen. Billy er der fordi han har hørt rykter om Bella og Edward og gjerne vil dele sine tanker om temaet med frøken Swan. Hun er så hånlig og avvisende som bare en tenåringsjente kan være, og den gamle høvdingen må ta med seg sønnen sin (som fortsatt ikke vet hva som foregår) og gå slukøret hjem.

Når Sheriffen til slutt kommer hjem for å spise middag, forteller Bella ham om hennes forhold til Edward. Denne potensielt sterke scenen mellom far og datter sløses bort, og Edward kommer for å plukke henne opp like etterpå. Dette kunne vært en mulighet til å vise litt dybde hos de så alt for flate karakterene som denne boka sliter med, men forfatteren velger altså å hoppe elegant over slike kleine situasjoner til fordel for søtladne skildringer av de bleke musklene til klisjémaskinen Edward. Sistnevnte lirer av seg ekle og tvetydige fraser som om han skulle fått betalt for det, ofte om Bellas hals, før han tar henne på rygg og farer til skogs.

Langt uti skogen har Cullenklanen en gedigen baseballbane som de bare bruker når det tordner fordi de slår ballen så hardt at lyden ville vekket oppmerksomhet på solværsdager. Selv om ikke mennesker kan skille mellom torden og larmen fra atletiske blodsugere, kan andre vampyrer det, og det varer ikke lenge før noen sanser at tre slike nærmer seg.

Erlend leser Twilight - Sekstende kapittel

De siste innleggene mine har vært ganske ensformige, så jeg tenkte at det var på tide med litt forandring og bestemte meg for å maltraktere en gammel og edel kunstform:

Er i Cullens hus
Hyggelig men ganske sært
Alle er rovdyr

Carlisle er gammel
Nesten fem hundre år nå
Selvforaktdrevet

Diett uten folk
Lærer for blodsugerne
Medisinstudent

Edward er en dritt
Gjør Bella klam i hakket
Les Twilight og lid

Erlend leser Twilight - Femtende kapittel

Bella våkner opp lykkelig over at Edward fortsatt er tilstede. Følgende illustrerer bleikingens generelle holdningsproblem ganske godt:

"I was sure it was a dream."

"You're not that creative," he scoffed.

En rekke andre ufine kommentarer og en besvimelse senere er det på tide å møte familien, som nok sitter med den samme følelsen et hvert tamt rovdyr ville hatt om de var i samme rom som en familie indiske pygmévillsvin. De gjør så godt de kan for ikke å rive Belle fra hverandre og suge ut beinmargen hennes, og det går fint denne gangen. Den generelt kleine stemninga avbrytes ved at Edward, som er best i alt bortsett fra folkeskikk, spiller et egenkomponert stykke på Cullen-familiens vakre flygel. 

Det skal også vise seg at Dr. Cullens historie er hakket mer interessant en resten av det jeg har lest i boka til  nå. Han var en heksebrennende prestesønn som på midten av 1600-tallet jaktet på vampyrer, varulver og annet pakk. Da han selv ble bitt av en kloakkdvelende blodsuger, gjemte han seg under en haug råtne poteter og våknet noen dager senere med "the gift that keeps on giving", som de sier i utlandet. Mye tyder på at det blir mer Carlisle Cullen i neste kapittel.

Mye tyder også på at Bella en vakker dag kommer til å dukke opp på skolen med et blåmerke som dekker halve ansiktet hennes etter å ha "falt i trappen" og at det "var hennes skyld".

Erlend leser Twilight - Fjortende kapittel

Så Edward ble altså født i 1901 og mistet familien sin til Spanskesyken. Da han var sytten og holdt på å stryke med selv, kom menneskevennen Carlisle Cullen ham til unnsetning og "reddet" ham. Filantropen forbarmet seg med tiden over flere døende unge mennesker ved å forvandle dem til vandøde og slik vokste den vesle familien fram. Cullen-klanen flytter fra sted til sted for å unngå mistanken som store mengder døde dyr i nærområdet og barn som ikke eldes har det med å føre til.

På fritiden liker Edward å lese, turne i skogen, rive fjelløver i biter og spionere på Isabella Swan når hun sover. Han har selv bevitnet vitenskaplige revolusjoner og fremavlingen av nye dyre- og planteraser, men har ingen tro på evolusjon. Der setter han sin lit til en allmektig skaper.

Bella nikker, hennes dømmekraft helt tilsidesatt til fordel for kjærlighetsrusen, og sier seg enig. Deretter sovner hun i hans kalde, livløse armer. Dette er langt fra første gang Edward har vært på Bellas soverom, men det er første gang hun sovner vel vitende om at han er der.

Det er en god del mer snakk om hvor enkelt det er å drepe noen ved et uhell, hvordan Edward hele tiden må fokusere på at Bella ikke er mat og denslags, men det er noen dager siden jeg leste dette kapittelet nå og jeg tok dessverre ikke notater, så jeg husker ikke detaljene så godt. Det skal forøvrig vise seg at en ikke bare blir en blodtørstig vederstyggelighet når man vampyrifiseres Man får også sine "personlige evner" forsterket: Carlisle er ekstra snill, Alice er klarsynt, Edward kan lese tanker og så videre. Dagens dose kreasjonisme ispedd new-age der altså.

Erlend leser Twilight - Trettende kapittel

Det vi alle har hørt om skjer nå: Edward glitrer i sola og synet av ham treffer Bella midt i eggstokkene, som D. H. Lawrence ville ha skrevet. Superlativene flagrer i et par-tre sider, Edward viser fram litt ninjaturning, og så tar ting en alvorlig vending. 


Den levende Davidstatuen forteller Bella om hvordan han har opplevd de foregående ukene. Historien kan kort oppsummeres med en analogi hvor han er en tørrlagt alkis og hun er en Ritz Sidecar. Han er så skummel og farlig og mystisk og farlig at det jaggu er flaks at Bella fortsatt lever. Edward har virkelig hold seg i skinnet, må vite.


Heller enn å bestemme seg for aldri å se hverandre igjen, tar de seg litt tid til å stirre på hverandre før de endelig kysser. Det blir forøvrig litt vel intimt for den staute Edward som heller vil bære Bella tilbake til bilen enn å kline mer.


For meg var dette kapittelet en oppsummering av selvfølgeligheter som det har vært hintet heftig om fram til nå. Heller enn at boka dvelte ved det opplagte skulle jeg gjerne ha visst hvorfor Edward egentlig går på skolen. Det er jo som om alkoholikeren fra analogien over hadde jobbet i en bar. Han trenger virkelig ikke mer grunnleggende skolegang da han tydeligvis kan alt det undervises om fra før. Han er eldre enn resten av klassen tilsammen, så det blir ikke mye likesinnet selskap. Han er i tillegg et rovdyr som faktisk må konsentrere seg for å ikke spise opp klassekameratene sine. Hadde det virkelig vært så mye bryderi å si at han var nitten?

Erlend leser Twilight - Tolvte kapittel

Hvor skal jeg starte? Det er så mye flott som skjer i dette kapittelet, men en må ha øynene med seg for moroa nevnes nevnes nesten bare i bisetninger. Så mye bortkastet potensiale! Jeg snakker selvfølgelig om Bellas flørting med rekerasjonelt pillemisbruk og det faktum at Edward Cullen, i tillegg til å ha begynt med en creepy ta-Bella-på-ansiktet-for-så-å-gå-taust-bort-greie, bryter seg inn i huset til frøken Swan og romsterer rundt i skittentøyet hennes! True story!


"Therre was nothing on him that could be improved upon."


Familien Blacks visitt viser seg å bare være et skittent triks for å nå en liten spenningstopp i kapittel elleve. De vet at noe er på gang mellom Edward og Bella, men gjør ikke noe ut av det. Bella gjemmer seg for sikkerhets skyld i kurven sin under kjøkkenbenken, men vi må nok vente til senere før en eventuell konflikt med de lykantropiske indianerne eskaleres til noe interessant.


Edwards søster, Alice introduseres, og det blir snart klart at hun er en av få i Cullen-klanen som ikke har så mye imot Edwards barne/menneskerov. Meyer graver dypt i synonymordboka når denne himmelske skapningen beskrives. Alice skal forresten ta med broren på jakt slik at han ikke blir så farlig når han og Bella skal ut i skogen neste morgen.


Lang biltur. Bella kjører. Edward er frekk i kjeften. Lang gåtur. Klarning i skogen. Masse lys. Edward står nølende igjen i skyggen under trærne. Tar et skritt ut i lyset. Kappittel slutt. 

Yeeeeeeesssss

Erlend leser Twilight - Ellevte kapittel

Ah, forelsket ungdom forelskede mennesker kjærlighet mellom to individer skilt av både art og en aldersforskjell på et ukjent antall århundrer, kun forent av den uimotståelig lysten til å klå på hverandre når det er mørkt og vises film i biologitimen. Hvem har vel ikke vært der? Hun svarer på spørsmål og rødmer. Han stiller spørsmål og leser tankene til hennes bekjente for å dobbeltsjekke svarene. Innimellom tar de nesten på hverandre. Aktivt arbeid for å holde "forholdet" skjult. Så dukker familien Black opp. Dårlig stemning og generell tenåringsangst er å vente i neste kapittel.

Dette var i det store og hele et transportkapittel. Jeg er ikke overasket om det ble unnagjort i en montasje i filmatiseringa av boka.

Erlend leser Twilight – Tiende kapittel

Bella er, overraskende nok, den første til å påpeke at hun har mistet all teft for logikk og folkevett. Noe som snart bekreftes. Gjennom hennes jenteprat med Jessica dagen etter den skjebnesvangre turen til Port Whatever blir en som leser smertelig klar over at vår heltinne går med rosa solbriller så tykke som flaskebunner. Hun finner alle Edwards gester svært romantiske og lar ham nå kontrollere alle hennes bevegelser i og omkring Forks. Gjennom ufullstendige setninger som kaster alle standarder for korrekt tegnsetting på havet blir en fortalt om hvor ufattelig tåkete denne formiddagen er. Man kan også lese om hvordan vampyrens nett strammer seg rundt Bella.

Kapittelet utspiller seg i stor grad i storefri når Edward og Bella «spiser» lunch (Bella småspiser litt og Edward ser på). Jeg ble etter hvert oppmerksom på hvor negative ord som beskriver Edwards øyne, munn, stemme og generelle gemytt hver gang Bella åpner kjeften for å lire av seg noe stakkarslig. Her er en ukomplett liste:

• anger/angrily
• disgust
• unfair
• brooding
• annoyed
• threatening
• furious
• cutting

For en dremboat! Det viser seg også at selv om ikke sjarmøren kan lese Bellas tanker, kan han lese tankene til alle hun snakker med, og han konfronterer henne snart med ting hun har sagt til Jessica under fire øyne. Som for å vise muskler forteller han om hva familien hans driver med når de er på sine regelmessige turer i skog og mark. De jakter på bjørn og fjelløver med bare nevene! Nå som det er klart at det er Edward som setter agendaen, avlyser han den planlagte turen til Seattle og bestemmer at Bella heller skal få se hvorfor han ikke kan vise seg på skolen når sola skinner fra skyfri himmel.

Jeg ble for litt siden spurt om jeg, all kritikk til side, ikke egentlig er nødt til å respektere Stephenie Meyer for å ha gjort noe riktig da hun skrev Twilight og dens oppfølgere – hun er jo tross alt blitt ganske så rik på dem. Jeg vil påstå at det eneste riktige forfatteren gjorde var å gå til et forlag som valgte å plassere denne boka, som burde hatt rosa permer, i hylla for «unge voksne». Det å ta et motiv fra en allerede ganske populær sjanger eller forfatter (i dette tilfellet Anne Rice) er ikke noe nytt. Det å drive skamløs markedsføring mot lettpåvirkelige barn er dessverre heller ikke det.

Twilight hører hjemme på Narvesen,
ved siden av denne boka.

Erlend leser Twilight – Niende kapittel

Det gjør vondt å ha så rett. Dette kapittelet skildrer et psykisk overgrep. «Romantikken» fortsetter i bilen på vei hjem fra Port Angeles når praten begynner å dreie seg om Bellas utflukt til indianerreservatet. Edward hadde nok lagt merke til Bellas skrubbsår, det er et salig under at hun ikke falt i sjøen. Måten hun fikk høre ryktet om familien Cullen på (at de er vampyrer), ved å flørte med Jacob Black, ja det skulle Edward likt å ha sett. Ha! Stakkers Jacob Black.

Enkel forklaring på hvorfor
Bella er imun mot tankelesing.

Og slik fortsetter det. Edward kjører vågalt og uforsiktig langs de lange, mørke landeveiene og blir gretten når Bella påpeker det. Han innrømmer til slutt at han nok er en vampyr og legger vekt på hvor farlig han er og hvor teit deres spirende forhold er, sånn med tanke på Bellas sikkerhet. Edward har til og med ymtet frampå at det må være noe galt med henne siden han ikke får til å lese tankene hennes. Til slutt er Bella redusert til en liten, sørgelig ball av tårer, blottet for tro på seg selv. Det er nå Edward, den manipulerende drittsekken han er, gir henne en grasstust av håp å holde i. Han skal holde av en plass til henne i kantina i morgen. Halleluja!

Vel hjemme igjen angripes Bella av et «frostanfall» og hun blir stående i dusjen og riste av kulde selv om vannet er så varmt at det brenner. Traumene har satt seg i kroppen. Hun fastslår at hun er umåtelig forelsket i Edward.

Jeg tror noen burde ta en prat Stephenie Meyer om  mennene i hennes liv. Hva har hun opplevd som gjør at hun anser denne typen adferd som romantisk, eller i det hele tatt akseptabel? De to siste kapitlene har vært en studie i hersketeknikk, og legger opp til et voldelig forhold. Den dagen Edward fiker til Bella, eller tyr til annen vold, vil Bella føle at det er hennes feil. Hun er jo advart så mange ganger om hvor farlig Edward er, selv om han aldri gir tegn til å ta dette til etterretning selv . Det er ille nok at tenåringsjenter leser disse bøkene og ser på Edward som drømmekjæresten. Jeg håper virkelig ikke at tenåringsgutter bruker ham som modell for hvordan man skal behandle damer.

Hvordan skuler man forresten mørkt på noen? Det signaliserer visst at man er både sensuell og farlig.

Erlend leser Twilight – Åttende kapittel

Turen går til Port Angeles, Washingtons svar på Drøbak, hvor Bella hjelper sine to venninner med å plukke ut kledelige ballkjoler og tilbehør. Bella er i et ukarakteristisk godt humør helt til hun blir fortalt at Tyler, surrehuet som holdt på å ta livet av henne med en van, har spredt rykter om at han skal være hennes kavaler på skoleballet. Vår heltinne blir med ett sitt gamle, mugne jeg, og mens de andre jentene drar for å legge de de har handlet i bilen, går hun en liten tur alene for å surmule.

På gata møter Bella fire karer som, siden de er skitne, selvfølgelig vil henne vondt. Det som følger er et forsøk på en spennende og intensiv scene, hvor Bella jages fra gate til gate av disse kjeltringene. Det hele punkteres helt av at en sølvgrå Volvo blir observert tidligere i kapittelet.  Som forventet kommer Edward Cullen til unnsetning.

De to havner på en restaurant, og det er her boka går fra å være teit til å bli provoserende. Den siste halvdelen av dette kapittelet er en demonstrasjon av hersketeknikk fra Edward sin side. Han gir ordre, undergraver Bellas selvtillit, får henne til å tro at hun er heldig som har ham til å passe på seg (for han fulgte faktisk etter henne fra Forks), flørter med de ansatte og er stort sett en skikkelig dritt. Fra asken til ilden der altså, men Bella, som svever på en rosa sky, ser på det hele som en svært romantisk affære.

Jeg kunne her godt ha kommet med en lang tirade om hvordan det neppe er heldig for Twilights målgruppe å få psykopater presentert som ideelle kjæresteemner,  men jeg tror det kan vente til senere. Noe sier meg at dette neppe er siste gangen unge herr Cullen oppfører seg som en dust.

Erlend leser Twilight – Sjuende kapittel

Bella sovner med en eller annen form for bråkete musikk på øret og har et mareritt. Hun må ha hørt på Brokencyde. Marerittet hendler om Jacob og Edward som skal til å slåss. Selv om de opptrer som varulv og vampyr i denne drømmen, og er både skremmende og fæle, er Bella svært bekymret for Edward. Hun våkner full av kaldsvette, setter seg foran datamaskinen sin, benytter seg av “hennes favorittsøkemotor” (trakk noen seg fra en produktplasseringsavtale?) og prøver å finne fakta om vampyrer på nettet. Da dette viser seg å være fåfengt blir hun så vred at hun skrur av maskinen på en uforsvarlig måte og går ut i skogen for å furte. Her tenker hun mange pseudointellektuelle tanker om overnaturlige vesener og bestemmer seg for noe. Hva hun bestemmer seg for holdes hemmelig slik at leserens nysgjerrighet skal få vedkommende til å fullføre kapittelet. Det er nemlig ikke særlig annet som skjer som gir en lyst til å lese videre. Personlig sovnet jeg faktisk på dette punktet i teksten.

Da jeg våknet kunne jeg glede meg over en lang rekke sider med sutring inspirert av Edwards fravær på skolen de kommende dagene, samt planlegging av en jentetur til Port Angeles, hvor gallarelatert shopping står på planen. Det er tross alt skoleball til helgen.

Erlend leser Twilight – Sjette kapittel

Kapittel seks er et ganske langt kapittel hvor det nok en gang ikke skjer mye. Bella oppdager til sin store overraskelse at noen av jentene på skolen baksnakker henne, og så drar alle på en dagstur til nærmeste indianerreservat. Det vil si nesten alle. Edward og familien hans er ikke velkomne der og Bella blir nødt til å bruke sin lite utviklede kvinnelist på en stakkars indianergutt, som heter Jacob, for å finne ut hvorfor. Hun lykkes (level up!) ved å prøve å oppføre seg som den blodfattige sosialingeniøren hun er så betatt av, og den stakkars urinnvåneren kan ikke annet enn å fortelle om en slags våpenhvile mellom hans folk, Ulvemenneskene, og Cullen-familien, bedre kjent på reservatet som De Kalde.

Gode gamle Stephy benytter seg av anledningen til å demonstrere sine manglende evner i landskapsskildring. Det hele kunne vært ganske fornøyelig hvis jeg ikke hadde vært smertelig klar over at det er millioner av mennesker som anser fru Meyer som en stor forfatter. Jeg finner det forresten også ganske underlig at en stor ansamling av attraktive mennesker i tenårene er på en strand i mange timer, spiser mat, flørter og går turer uten at alkohol er involvert. Ungdommen nå til dags!

Erlend leser Twilight – Femte kapittel

Nå som Bella og Edward er på talefot og tilmed spiser lunch sammen, er det tydeligvis svært viktig for sistnevnte å hinte om at det er dumt å være venner med ham fordi han er en farlig person. Det blir forresten lite spising da de begge later til å være anorektikere. Uansett innrømmer Bella at hun har mistenkt Edward for å være Peter Parker eller muligens Bruce Wayne (called it). Vi rekker enda litt mer hinting/skryting om hvor skummel den bleke tenåringen er før det ringer inn. Som for å understreke sin fordektige natur, erklærer Edward at han skal skulke denne timen. Dette blir litt for rebelsk for Bella, som haster avgårde til biologitimen.

Dagens tema er blodtyping, og det tar omtrent fire minutter før en kritthvit og halvt bevisstløs Bella dras ut av klasserommet av Mike (beiler nummer én). Edward dukker opp, foraktfulle blikk utveksles mellom de to guttene og Edward bærer Bella til helsesøsters kontor, ordner så hun får fri resten av dagen og kjører henne hjem i den fantastiske Volvoen sin.

Jeg tror faktisk at jeg ble kvantifiserbart dummere av å lese dette kapittelet.

Erlend leser Twilight – Fjerde kapittel

Som forespeilet har Bella nå regelmessige drømmer om Edward. De er akkurat vage nok til at vi i retrospekt vil kunne si at hun er sanndrømt, eller noe i den duren. I den virkelige verden har det oppstått en isfront mellom de to. Det var ingen som så Edward gjøre noe særlig imponerende da han beveget seg raskere enn lyden og stoppet en bil med skuldra, og Bella er tilsynelatende den eneste som vil komme til bunns i denne saken. Edward nekter å fortelle hvordan han klarte bragden, noe som gjør vår lille solstråle av en heltinne vrang og sippete. Ingen kan egentlig klandre Edward for å holde avstand.

Ukene går uten nevneverdig kontakt mellom turtelduene og årets skoleball nærmer seg. Etter kaldt og brutalt å ha sagt nei til hele tre kjekke og mer eller mindre sosialt oppegående beilere, med den unskyldning at hun skal til Seattle den helgen, dukker plutselig Edward opp på parkeringsplassen. Han kommer med observasjoner om hvordan pickupen til Bella neppe kommer seg helskinnet tur-retur Seattle. Den vil også bruke voldsomme mengder bensin. Det er forøvrig ingen grunn til panikk, for Edward skal også til Seattle den helgen, og hans Volvo er både driftsikker og drivstoffeffektiv.  Den kalde krigen er over og roadtripdaten er i boks.

Oh yeah!

Erlend leser Twilight – Tredje kapittel

Ikke lydløse.

Den kalde, fine tida er kommer til Forks, og Bella blir dypt rørt av at faren har stått opp tidlig og lagt kjetting på dekkene til pickupen hennes. Hun legger imidlertid ikke merke til dette før hun har parkert bilen ved skolen og oppdager at det er noe blankt på det ene hjulet. Mye tyder på at Stephenie Meyer aldri har kjørt med kjetting. Enten dét, eller så er Bella kraftig hørselshemmet.

Mens hun står og blomstrer på skolens parkeringsplass, får Bella oppleve at ikke alle elevene på skolen har like omsorgsfulle fedre som henne. En minivan kommer glidende over holka og har kurs rett mot vår heltinne. Plutselig er Edward der og dytter Bella så hun slår hodet i asfalten, for så å skjerme henne med sin egen kropp når de begge blir klemt mellom Bellas pickup og den løpske bilen. Edward lager hånd- og skulderformede bulker i begge kjøretøyene og kommer fra det hele uten en skramme, mens Bella og sjåføren av den andre bilen havner på sykehuset. Etterpå vil ikke Edward snakke om det som har skjedd og Bella mistenker at han er Batman. Det er nok ikke lenge til hun skal ut og lete etter hulen hans.

Som forutsett gikk det to kapitler før det skjedde noe som kan karakteriseres som dramatisk i Twilight, men nå er vi altså i gang.

Forfatteren fortsetter å demonstrere at hun har lest Da Vinci-koden ved å avslutte kapittel tre én setning for sent (“That was the first night I dreamed of Edward Cullen”). Dette er et triks som har til hensikt å gjøre det vanskeligere å legge fra seg boka selv om man egentlig har kommet til et naturlig hvileskjær i teksten, men det er bare irriterende for lesere som legger merke til slike ting.

Erlend leser Twilight – Andre kapittel

Edward er ikke å se på skolen på en stund, og under hans fravær finner Bella stadig flere ting å sutre over. Regn, snø og fysisk fostring står nå alle høyt på svartelista hennes, og hun lurer i tillegg på om det er hennes skyld at den bleke supermodellen ikke møter til timene sine. Ellers har hun fått nye venner, er relativt fornøyd med at faren gjør like lite ut av seg som henne, og det skal vise seg at hun har vært igjennom pensumet som undervises på skolen fra før, noe hun er svært tilfreds med. Hun har det etter alt å dømme ganske bra, men nedbør og gym er tydeligvis nok til å gjøre en ellers fornøyd tenåring deppa.

Etter ei uke dukker Edward opp på skolen igjen, og Bella må samarbeide med ham i biologitimen. Det viser seg at begge er skikkelig kvasse i biologi, og oppgaven er fort unnagjort. De to småprater litt mens resten av klassen sliter med å identifisere faser av mitose, og siden Edward – som nå oppfører seg mer normalt enn forrige gang de møttes – er tidenes dreamboat, forteller Bella ham hvorfor hun flyttet til Forks. Sweet-talkeren klarer også å lire av seg komplementer som “det er vanskelig å lese ansiktet ditt”, og “du har det nok mye verre enn du gir uttrykk for”. Bella holder på å skli av stolen og Edward forsvinner så fort skoleklokka ringer.

Edward er som sagt borte fra skolen i brorparten av dette kapittelet, og han etterlater seg et adjektivvakuum som tilsynelatende bare kan fylles av voldsomme mengder semikolon, tankestreker og ellipser.  De som kjenner meg vet at jeg er over middels glad i snedig interpunksjon,  og her dreier det seg stort sett om teknisk korrekt bruk av både semikolon og tankestrek (det er svært sjeldent riktig å bruke ellipse), men det må da finnes måte på!

Erlend leser Twilight – Innledning og første kapittel

Twilight starter in medias res med et frampek som lover spenning, kjærlighet og fare for liv og lemmer, før vi på mer tradisjonelt vis får vår heltinne, Isabella Swan, presentert. Jeg kjenner igjen det skitne trikset fra barneskolen og Hardy-guttene, samt de få Dan Brown-bøkene jeg har orket å lese. Stephanie Meier har nå sørget for at leseren er litt nysgjerrig, og hun har iallfall to kapitler på seg til å introdusere karakterer og starte et handlingsforløp før det trenger å skje noe spennende igjen.

Bella, som hun foretrekker å bli kalt, er et utilpass pikebarn på sytten år som i løpet av dette kapittelet kun demonstrerer to følelser: Apati og gråtkvalt sinne. Hun har nettopp flyttet fra moren og stefaren sin i Phoenix, Arizona, for å bo sammen med sin far, Charlie, i den vesle byen Forks, helt nord-vest i Washington. Vi vet enda ikke sikkert hvorfor hun flytter, men det er ingen tvil om at hun aldri har likt seg i Forks og gruer seg til å være den nye jenta på en liten skole.

I løpet av den første dagen på den nye skolen møter Bella mange mennesker som er hyggelige og hjelpsomme, men hun reagerer med uinteressert likegyldighet på deres vennlighet. Det er først når den <flatterende adjektiv> gutten Edward Cullen oppfører seg rart at Bella (over)reagerer med noe som kan minne om menneskelige følelser. Hun kjemper mot tårene hele veien hjem til faren, som hun forresten kun omtaler ved navn.

Så langt i boka har jeg møtt flate karakterer og heller lite handling. Språket er ganske simpelt, noe som gjør Twilight til ei veldig lettlest bok. Dette er bra for prepubertale jenter som “egentlig ikke liker å lese”, og det er i og for seg greit for folk som bare vil frese gjennom boka for å se hva all ståheien dreier seg om, men det gir ikke et veldig positivt førsteintrykk.

Erlend leser Twilight

For science!

Det stemmer. Jeg skal lese hele Stephenie Meyers “Twilight” fra 2005 og skrive en liten oppdatering her for hvert kapittel. Twilight er tross alt et fenomen som mange elsker å hate, men jeg tror ikke at jeg kjenner noen som faktisk har lest bøkene.

For at jeg skal kunne skrive akkurat hva jeg mener, kan det nok hende at jeg må fortelle litt om handlingen i boka i postene mine. Du er advart.

tl;dr: Twilight, kapittel for kapittel, spoilers.

Hello world!

Da har altså Erlends Folly fått et nytt hjem her på blogspot. Under følger en kort og grei innføring om hvem jeg er og hva jeg kommer til å drive med her:

Jeg er en mann med negative holdninger til en rekke ting som andre mennesker er glad i. Dette gjelder blant annet kiosklitteratur, world music, rosévin, nonfigurativ kunst og mye, mye annet. Flere av disse er ting jeg ikke kan noe som helst om, og derfor føler jeg meg ofte litt skitten når jeg uttaler meg stygt om dem. For å bøte på dette har jeg bestemt meg for å prøve å være litt mer åpen. Jeg skal gi et utvalg av kulturelle fenomener en sjanse til å overbevise meg før jeg gir meg selv lov til å uttale meg om dem.

I denne bloggen kommer jeg til å skrive om mine opplevelser med og meninger om ting jeg utsetter meg selv (og muligens andre) for fordi jeg er nysgjerrig på og/eller skeptisk til dem. Hvem vet hva resultatet blir? Jeg ser for meg syting og skyllebøtter, men også positive overraskelser. Vi får se.

Hvis alt går etter planen kommer det et nytt innlegg hver mandag, onsdag og fredag når jeg orker - følg med på Twitter eller titt innom nå og da.